https://infopokrovsk.ru/fersk/hva-er-en-god-relasjon.php stater.">

Å være ortodoks kristen - Mæla ungdomsskole

Date:2019-01-08

Fagwikien er utgitt under Creativ Commons by-nc-sa 3. Dette har utløst en konflikt med patriarkatet i Antiokia som ссылка Qatar tilhører deres kanoniske territorium. Hele kirkeorganisasjonen er delt inn i områder som er kalt patriarkater.

Forfattere av artikkelen

Den ortodokse kirke er den tredje største grenen av kristendommen. Gudstjenesten inneholder bønner, skriftlesnng og prosesjoner. Medlemmene ærer helgener, ser på dem som forbilder og ber dem om forbønn hos Gud. Den ortodokse kirkes forestilling om skaperverkets, og dermed naturens, iboende hellighet, og menneskets åndelige ansvar, har i nyere tid inspirert en spesiell grønn teologi. Syrer og baser Periodesystemet 1 Periodesystemet 2 Organisk kjemi.

John of god norge

I glorien står tre bokstaver på gresk. Da stiller alle skriftende seg i kø; én og én går fram til presten og skrifter hviskende.

Den katolske og ortodokse kirke *likheter og forskjeller*

Hvilken hjelpeorganisasjon er mest effektiv

I kirkerommet i en ortodoks kirke er koret skilt fra skipet med en ikonostas. Bildet til venstre viser en slik skillevegg med ikoner i en liten kretisk landsbykirke. Bildet er hentet fra посетить страницу Store norske leksikon, utgitt Ortodokse kirke skillevegg med ikoner av K. Fra en påskeprosesjon i Rethymnon på Kreta. Bakerst blant prestene går biskopen med gyllen mitra.

Ortodokse kirke påskeprosesjon av K. Den ortodokse kirke er det vanlige navnet på de østlige ortodokse kirkesamfunnene. Ordet ortodoks betyr rettroende og viser til at denne kirken betrakter seg selv som vokteren av den rette lære fra oldkirken, og dermed som den rette kirke. Den ortodokse kirke består av en rekke selvstyrende kirker som alle representerer en fortsettelse av den gamle Østkirkeneller Den bysantinske kirke, som hadde sitt hovedsete i Konstantinopel.

Kirkene som inngår i Den ortodokse kirke har samme lære, liturgi og kirkerett. Ordet skiller seg fra kirkene som vanligvis betegnes som de orientalsk-ortodokse kirker. Til forskjell fra Den katolske kirkehar ikke Den ortodokse kirke en global organisasjon med et sentrum og et overhode. Den er organisert i selvstendige kirker med egne hierarkier og egne patriarkerпродолжить vil si ledere, med utgangspunkt i ulike geografiske områder.

Skal reformer vedtas, må det skje i spesielle møter, konsil жмите, hvor alle de selvstendige kirkene blir enige om at dette representerer en rett utvikling av ortodoksien.

De selvstendige kirkene deles inn i sytten autokefaledet vil si selvstyrende, kirker og sju autonome kirker. Forskjellen mellom de autokefale og de autonome kirkene er at de autokefale selv kan ordinere sine øverste ledere, patriarkene, mens de autonome kun kan ordinere biskoper.

For å ordinere patriarker må de autonome kirkene hente inn klerikale fra de autokefale kirkene. Fire av de sytten autokefale kirkene er de oldkirkelige patriarkatene i KonstantinopelAntiokiaJerusalem og Alexandria.

Resten av de autokefale kirkene er de ortodokse kirkene i tolv forskjellige land, mens den trettende: Den russisk-ortodokse посетить страницу — Moskva-patriarkatet — rommer flere land:. Etter at Sovjetunionen og Jugoslavia gikk i oppløsning oppstod det en rekke nye stater. I flere av disse har det oppstått konflikter mellom moderkirkene og lokale kirker som ønsker å løsrive seg.

Et eksempel er konflikten mellom Den serbisk-ortodokse ortodoks, med patriarkat i Beogradog kirkene i de nye statene Makedonia og Montenegro som ønsker selvstendighet. På samme måte har det i flere år hersket intern strid i Ukraina om kirken der fortsatt skal tilhøre Den russisk-ortodokse kirke eller om den skal bli en selvstendig kirke.

I oktober har patriarken av Konstantinopel gitt sin støtte til den delen av kirken som ønsker selvstendighet, og vil anerkjenne den som autokefal.

Dette bestrides av Den russisk-ortodokse kirke. Patriarken i Konstantinopel har i https://infopokrovsk.ru/artikler/fjerne-vorte-i-ansiktet.php viss grad en særstilling som primus inter paresdet vil si den første blant likemenn.

Hvorvidt dette kun er en ærestittel eller om den også medfører visse fullmakter strides det om mellom ortodokse. Den russisk-ortodokse kirke anerkjenner for eksempel ikke at patriarken av Konstantinopel kan gi deler av Den ukrainske kirke autokefali, i strid med dens egen forståelse av kanoniske regler.

Den ortodoks kirke anerkjenner derfor ikke betyr patriarken av Konstantinopel som primus inter paresog den har, i hvert fall midlertidig, brutt nattverdsfellesskapet. Det er i dag om lag millioner ortodokse kristne i verden. Flertallet bor i Russland og i andre østeuropeiske land, men på grunn av emigrasjon finnes det i dag ortodokse lokalmenigheter i mange land. I Norge ble Hellige Nikolai menighet grunnlagt isom den første ortodokse menighet i moderne tid.

Den ortodokse kirke er blant Norges hurtigst voksende religionssamfunn. I år var det ortodokse i Norge; i var det I er det mellom 14 og 15 ortodokse i Norge fordelt på en rekke menigheter tilhørende seks ulike jurisdiksjoner:.

Den ortodokse kirke vokste frem innenfor multinasjonale riker. Først innenfor det kristne bysantinske riketog fra det Kirken hadde ingen spesiell etnisk tilhørighet og de opprinnelige lokalkirkene fikk navn etter de byene hvor deres patriarker hadde hovedsete: JerusalemAntiokiaAlexandria og Konstantinopel.

Men på Balkan og i Russland ble ortodoksien gradvis identifisert med lokalspråkene, lokal kultur og lokale folkeslag. Parallelt med at det også vokste frem nye nasjonalistiske ideologier gav dette grobunn for nye forestillinger om nasjonale kirker.

Samtidig stilte de krav om kirkelig uavhengighet fra patriarken av Konstantinopel som de mente hadde samarbeidet for tett med de osmanske herskerne. Freske i det serbisk-ortodokse klosteret i Decan, Kosovo av Cecilie Endresen.

De lokale kirkene ble tillagt mye av æren for at lokale språk hoyrygg uten ben oppskrift kulturelle fellesskap hadde overlevd og de ble derfor oppfattet som arenaer for motstand mot utenlandsk styre. Kirkene ble definert som nasjonale symboler og det utviklet seg et mønster hvor nye ordet nasjoner stilte krav om å få etablere uavhengige kirker.

De nye kirkene fikk navn som Den bulgarsk-ortodokse kirke, Den serbisk-ortodokse kirke, og посмотреть еще videre.

Selv om det ville vært mer korrekt å snakke om Den ortodokse kirke i Bulgaria eller i Serbia, og slik vektlegge det territoriale aspektet, ble fokus i stedet rettet mot нажмите чтобы узнать больше mellom nasjon og kirke.

De nasjonale kirkene erstattet de multinasjonale patriarkatene привожу ссылку alt bortsett fra i Midtøsten, og de ble i на этой странице vevet sammen привожу ссылку nye nasjonalistiske ideologier.

På kirkemøtet i ble det sterkt advart mot nasjonalisme. Man la vekt på ordet mellom en lokal kirke med territorial forankring og en etnisk kirke, og man fordømte phyletismedet vil si organisering etter etniske eller nasjonalistiske kriterier. Sammenblandingen mellom nasjon og kirke har likevel mange steder preget Den ortodokse kirke.

Etter første verdenskrig og Det osmanske rikets fall, utløste konflikter mellom Tyrkia og Hellas dramatiske folkeforflytninger. Muslimer ble tvangssendt ut av Hellas og ortodokse kristne ble tvangssendt ut av Tyrkia. Dette bidro til at Det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel Istanbul ble sterkt svekket og at tusener av ortodokse etablerte diaspora -menigheter i mange ulike vestlige land.

Den kommunistiske revolusjonen i Russland i utløste en religionsfiendtlighet перейти на источник fram til Sovjetunionens fall i gjorde det risikabelt å være religiøs. Den russisk-ortodokse kirke, som var og er den største av de ortodokse kirkene, ble nesten knust.

Kirkens institusjoner ble i stor grad stengt og i løpet av tallet ble mer enn geistlige drept. Selv i senere og roligere perioder ble kirkens virksomhet strengt kontrollert, og de borgere som ikke underkastet seg statsateismen risikerte å bli utsatt for politiske, sosiale og økonomiske sanksjoner. Undertrykkelsen utløste store flyktningbølger og disse bidro til at det ble etablert egne russisk-ortodokse menigheter i en rekke nye land.

Patriarkatet i Moskva var under kommunistenes strenge kontroll, og de russiske flyktningmenighetene ønsket derfor ikke å tilhøre dette. I forventning om at kommunistregimet ville falle raskt, etablerte de en midlertidig jurisdiksjon under patriarkatet i Konstantinopel, men med eget hovedkvarter i Paris.

Slik ble det to ortodokse jurisdiksjoner i diasporaen tilhørende Konstantinopel. Etter andre verdenskrig ble alle de andre østeuropeiske, tradisjonelt ortodokse, landene overtatt av kommunistiske regimer. Ingen av disse var noen gang like brutale som det sovjetiske, men de marginaliserte kirkene, og praktiserende ortodokse risikerte sanksjoner over alt. Flertallet av befolkningene mistet hva med Den ortodokse kirke og selv blant dem som forble religiøse, betyr i hemmelighet, var det få som hadde mulighet til å skaffe seg genuine kunnskaper om det å være ortodoks.

Denne kunnskapsmangelen er selv i dag utbredt, og er en kilde til bekymring for Den ortodokse kirke. I Midtøsten har store antall ortodokse utvandret fordi kombinasjonen av autoritære regimer og økonomiske problemer har bidratt til å hva deres minoritetsposisjon i for eksempel Syria og Egypt. Opprettelsen av staten IsraelIsraels senere okkupasjoner av palestinsk territorium hva Israels generelle politikk overfor больше информации, kristne og muslimer, har bidratt til at antall ortodokse har blitt sterkt redusert.

I diasporaen er det generelt bare patriarkatet i Antiokia, geografisk plassert i Damaskussom har etablert egne menigheter. Mange av de andre ortodokse, tilhørende patriarkatene i Jerusalem og i Alexandria, gjenfinner man i menigheter tilhørende ulike jurisdiksjoner. I Qatar har imidlertid patriarkatet i Jerusalem etablert en menighet. Dette har ссылка en konflikt med patriarkatet i Antiokia som hevder Qatar tilhører deres kanoniske territorium.

På tallet falt alle de kommunistiske regimene, Sovjetunionen gikk i oppløsning og Jugoslavia endte i en blodig borgerkrig. Dette utløste kaotiske endringsprosesser som igjen utløste bølger av religiøs revitalisering av de ortodokse kirkene i Øst-Europa, som nå har millioner av medlemmer.

Ifølge Den ortodokse kirke er helliggjøring og guddommeliggjøring menneskets egentlige mål. Den lærer at mennesket kan forvandles slik at det gjenfinner og videreutvikler sin opprinnelige form, slik det ble skapt i Guds bilde med mulighet til å oppnå likhet og forening med Gud.

De ortodokse tror at som en konsekvens av syndefallet ble mennesket dødelig og hele skaperverket underlagt forgjengelighet, men at Jesus gjenopprettet menneskets potensial for forening med Gud ved å inkarneres som et menneske, fødes, leve, dø og gjenoppstå. Guddommeliggjøringen inkluderer for de ortodokse både kropp og sjel, men kroppens fulle guddommeliggjøring skjer ikke før ved dommedag.

Noen helgener kan ifølge ortodoks lære oppleve de første synlige tegn på den kroppslige guddommeliggjøringen allerede i dette livet. Men selv uten slike tegn kan mennesker oppnå helliggjørelse i dette livet. Da vil, ifølge ortodoks tro, Guds nåde være virksom i deres relikvierdet vil si i helgenenes døde ben eller skjelett, også etter deres død.

Relikvier blir i ortodoks tro sett på som et middel for å formidle guddommelig kraft og helbredelse. Ortodokse oppsøker derfor de steder hvor helgener hviler, og hvor deres relikvier kan berøres. Relikviene er vanligvis pakket inn.

For at man skal kunne gjennomføre en liturgi må det alltid være en relikviebit, anteminspå alteret. Denne kan være liten og anonym, men den må være tilstede for at det вот ссылка ortodokse ser som liturgiens mirakuløse transformasjoner, det vil si forvandlingen av brød og vin til Kristi legeme og blod, skal kunne finne sted.

Ifølge Den ortodokse kirke rommer hele skaperverket en iboende hellighet. Dette innebærer at også materielle ting kan helliggjøres. Helgenenes relikvier oppfattes som helliggjorte; ikoner kan helliggjøres; kirker, spesielle steder, kilder, og så dikt om manedene kan helliggjøres.

Hus, biler og helikoptre, potensielt alt som inngår i menneskenes omgivelser, og mat, drikke og alt som skal passere inn i menneskers kropper, kan dessuten velsignes med helliggjort vann. Helliggjøring er en prosess som befinner seg på forskjellige stadier både i ulike mennesker og i ulike deler av den materielle verden forøvrig. Det eksisterer med betyr ord ulike grader av hellighet og dette medfører ulike regler for hvordan man bør forholde seg til disse.

Ifølge ortodoks tro skal man korse seg når man går inn i en kirke eller står foran et ikon. Før man skal motta nattverden må man både faste og skrifte, og det er kun ordinerte prester som kan utføre nattverdsritualet. Samtidig omgir ortodokse seg altså med det de anser som det hellige, i form av blant shout to lord chords ikoner, i sine hjem.

Og de forventes å leve i en kontinuerlig helliggjørende prosess av faste og fest; bønn og hverdagsliv innenfor det som betegnes som kirkeårets syklus, ukens syklus og døgnets syklus.

Med andre ord, det hellige kan beskrives som både noe fjernt og fremmed, og som noe nært og kjent; det kan til og med inkarneres i en selv.

ovelser med vekter | vondt i magen venstre side under ribbeina